Oversikt
Den nederlandske protokollen er behandlingsmodellen som innførte pubertetsblokkere i kjønnsmedisinen. Den ble utviklet i Nederland på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet av en liten gruppe klinikere i Utrecht og Amsterdam. Etter protokollen kunne en nøye screenet ungdom med livslang kjønnsdysfori (lidelse ved misforholdet mellom fødselskjønn og opplevd kjønn) begynne på en gonadotropin-frigjørende hormonagonist (GnRHa), et legemiddel som slår av de hormonelle signalene som driver puberteten, fra omtrent 12 års alder. Hormoner av motsatt kjønn fulgte rundt 16 år og kirurgi ved 18.
To oppfølgingsstudier av én Amsterdam-kohort, publisert i 2011 og 2014, ble hovedbeviset for at denne rekkefølgen virker. Internasjonale retningslinjer siterte dem, og klinikker i Storbritannia, Nord-Amerika, Australia og andre steder tok i bruk varianter av tilnærmingen. Siden omtrent 2019 har studiene møtt vedvarende kritikk. Kritikere peker på de små utvalgene, de som falt fra, en endret måleskala, en pasient som døde etter kirurgi, og det faktum at et britisk forsøk på å replikere resultatene ikke fant noen psykologisk gevinst.
Denne siden følger protokollen fra opphavet til de nyeste nederlandske dataene, inkludert van der Loos et al. 2022 om fortsatt hormonbruk og Helserådets gjennomgang i 2026. Den setter detransisjonertes fortellinger om å få blokkere tidlig sammen med transpersoners fortellinger om samme behandling. Den generelle evidensen om blokkere (benmineraltetthet, hjerneutvikling, fruktbarhet, bivirkninger) dekkes på Pubertetsblokkere. De nasjonale evidensgjennomgangene som fulgte, dekkes på Evidensgjennomganger. Forskning på desistens i barndommen, som mye også kom fra Amsterdam, er på Desistens.
Hovedpoeng
De nederlandske studiene var den første prospektive forskningen på pubertetsundertrykkelse ved kjønnsdysfori. De fant forbedringer i humør og atferd i en liten, sterkt selektert gruppe. De hadde ingen sammenligningsgruppe, fulgte ingen forbi tidlig tjueårene, og studerte ikke den pasienttypen som i dag utgjør flertallet av henvisningene i mange land. De nederlandske klinikerne har selv sagt at funnene kanskje ikke gjelder for denne nyere gruppen.
Protokollens opphav
Før pubertetsblokkere
Gjennom 1970- og 1980-årene ble voksne «transseksuelle» i Nederland behandlet i kjønnsteam i Amsterdam og Utrecht. Ungdom fikk vanligvis beskjed om å vente til 18 med hormoner. Peggy Cohen-Kettenis, en psykolog som hadde arbeidet med voksne pasienter, flyttet i 1987 til barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Utrecht universitetssykehus. Ungdom med kjønnsdysfori begynte å bli henvist til henne. Ifølge en doktoravhandling fra Amsterdam UMC fra 2024 som forteller klinikkens historie, la hun merke til at noen av dem slet til tross for psykologisk støtte, og presset på for å senke alderen for hormoner av motsatt kjønn til 16 for en utvalgt gruppe som «fungerte godt sosialt og hadde støttende foreldre» (van der Loos 2024, The Dutch Protocol: Coming of Age).
Argumentet for tidligere behandling hvilte på oppfølginger av de første 22 unge pasientene fra Utrecht-klinikken, intervjuet i tjueårene etter kirurgi, som så ut til å klare seg bedre enn voksne som hadde transisjonert senere. Michael Biggs, en Oxford-sosiolog som har skrevet den mest detaljerte historien om protokollen, bemerker at denne sammenligningsgruppen ble hentet fra tidligere tiår med voksne pasienter (Biggs 2023).
Den første blokkerte ungdommen
Ideen om å bruke GnRHa kom fra pediatrisk endokrinologi, der legemidlene allerede ble brukt til å stoppe tidlig pubertet (pubertet som starter uvanlig tidlig). Det første publiserte tilfellet var en kvinnelig pasient kjent som «FG» eller «B», som begynte pubertetsundertrykkelse som 13-åring, fortsatte til hun var 18, og deretter fikk testosteron og en serie operasjoner: mastektomi, hysterektomi med fjerning av eggstokkene, og genital kirurgi, hvorav den siste fortsatt var utestående ved 20 års alder (Cohen-Kettenis & van Goozen 1998). Biggs bemerker at denne enkeltstående kasuistikken i flere år var det eneste publiserte beviset for inngrepet. Han bemerker også at den allerede ble tatt i bruk andre steder, blant annet i Standards of Care fra 2001 fra Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association, som senere ble World Professional Association for Transgender Health (WPATH) (Biggs 2023).
Klinikerne
Tre navn er knyttet til protokollen: Peggy Cohen-Kettenis, psykologen Biggs krediterer som dens viktigste oppfinner; Henriette Delemarre-van de Waal, pediatrisk endokrinolog ved VU University Medical Center (VUmc) i Amsterdam; og Louis Gooren, endokrinolog i voksenteamet, medforfatter av det første trykte forslaget (Gooren & Delemarre-van de Waal 1996).
Artikkelen fra 1996 beskrev GnRHa som «fullstendig reversibelt», en påstand som ifølge Biggs ikke hadde data bak seg den gangen, gitt at protokollen betydde undertrykkelse i opptil fire år. Protokollen ble formelt beskrevet i 2006 (Delemarre-van de Waal & Cohen-Kettenis 2006) og igjen i 2008 (Cohen-Kettenis, Delemarre-van de Waal & Gooren 2008). Ungdomstjenesten flyttet til Amsterdam, der Center of Expertise on Gender Dysphoria ved VUmc (nå Amsterdam UMC) ble kilden til mesteparten av forskningen.
Begrunnelsen
Protokollen hvilte på to påstander: at blokkere er reversible (stopp medisinen og puberteten gjenopptas), og at de hjelper diagnosen ved å gi «tid til å tenke» uten lidelsen ved uønsket pubertet. Et tredje mål var praktisk: noen som aldri går gjennom puberteten til sitt eget kjønn, er lettere å få til å se ut som det motsatte kjønnet senere. Biggs argumenterer for at dette kosmetiske målet var det egentlige salgsargumentet. Hvis nesten alle som begynner på blokkere går videre til hormoner av motsatt kjønn, ser den «diagnostiske» perioden ikke ut til å filtrere noen (se Pubertetsblokkere: spørsmålet om «pauseknappen»).
Reglene for kvalifisering
Den nederlandske protokollen var aldri ment for alle unge som sa at de var trans. De publiserte kriteriene var strenge (Delemarre-van de Waal & Cohen-Kettenis 2006; de Vries et al. 2011):
| Regel | Hva den krevde | Hvorfor den betydde noe |
|---|---|---|
| Tidlig startet, vedvarende dysfori | Kjønnsdysfori fra tidlig barndom, som var blitt verre med de første fysiske endringene i puberteten | Klinikernes egne oppfølginger viste at dysforien til de fleste henviste barna ble svakere innen ungdomsårene (se Desistens). Dysfori som varte inn i puberteten og ble sterkere der, ble behandlet som et tegn på at den ville vedvare. |
| Psykologisk stabilitet | Ingen alvorlige psykiatriske tilstander som kunne forstyrre vurdering eller behandling; ungdom med problemer som alvorlig depresjon eller psykose skulle behandles først | For å sikre at lidelsen ikke skyldtes noe annet, og at den unge kunne håndtere behandlingen |
| Familiestøtte | Foreldre eller omsorgspersoner som støttet behandlingen og kunne gi stabil støtte hele veien | Behandlingen varte i årevis og avhang av et stabilt hjem |
| Alder og pubertetsstadium | Minst 12 år og i Tanner-stadium 2–3 (de første synlige tegnene på pubertet) | Klinikerne ville at ungdommen først skulle oppleve starten på sin egen pubertet, som en diagnostisk test |
| Grundig vurdering | Mange samtaler med en psykisk helsearbeider over lang tid før ethvert medisinsk skritt, og fortsatt psykologisk støtte | For å utforske andre forklaringer og støtte beslutningstaking |
Disse kriteriene utelukket en stor del av henvisningene. I kohorten som ga studiene fra 2011 og 2014, ble 140 av 196 fortløpende henviste ungdommer vurdert som kvalifiserte for medisinsk behandling (de Vries et al. 2011). Ved Leiden-klinikken mellom 2010 og 2018 ble 143 av 214 ungdommer som var gamle nok for behandling (67%) vurdert som egnet for blokkere (Brik et al. 2020).
Biggs fant at praksis ikke alltid samsvarte med de skrevne reglene. Minstealderen på 12 ble ikke alltid overholdt, og tabellen i artikkelen fra 2014 viser at alderen ved start av GnRHa i den kohorten varierte fra 11,5 til 18,5 (Biggs 2023; de Vries et al. 2014).
Ville detransisjonerte ha oppfylt kriteriene?
Kvalifiseringsreglene forutsatte at en nøye vurdering av tidlig startet, vedvarende dysfori kunne identifisere ungdom hvis dysfori ville vare ved. Noen detransisjonerte sier at de ville ha bestått den screeningen. De beskriver dysfori fra barndommen, lange vurderinger og ingen åpenbare varseltegn, og detransisjonerte likevel.
Jeg hadde gått til ukentlige psykologsamtaler siden jeg var 12, hadde en vurdering for kjønnsdysfori som besto av flere samtaler over 6 måneder og ble diagnostisert som 15-åring… Jeg var et svært tydelig tilfelle av en sterkt dysforisk binær trans gutt som oppfylte diagnosekriteriene og ikke viste noen varseltegn som kunne tyde på en fremtidig detransisjon, og likevel er jeg her. —Wonderful_Walk4093, detransisjonert kvinne
Det er rart, det ser ut som mange av oss her er folk som tidligere ville blitt klassifisert som «ekte trans»-personer. Dysfori fra barndommen, ingen av de stereotype tegnene på fremtidig detransisjon. Det får deg virkelig til å stille spørsmål ved hele greia. —malcoze, detransisjonert kvinne
Disse fortellingene viser ikke hvor ofte tidlig startende tilfeller detransisjonerer. De viser at protokollens sentrale antakelse – at de riktige utvalgskriteriene kan forutsi hvem som vil ha nytte – ikke er noe detransisjonerte tar for gitt. Samme Amsterdam-teams barndomsforskning fant at dysforien til de fleste henviste barna ble svakere, og at dysfori i barndommen var sterkt knyttet til senere tilrekning til samme kjønn (Desistens). Biggs argumenterer for at protokollen aldri behandlet hva det betyr å blokkere puberteten for en ungdom hvis dysfori ellers kanskje ville ha blitt svakere.
Studien fra 2011: bare blokkere
Hva den gjorde
de Vries et al. 2011, publisert i Journal of Sexual Medicine, fulgte de første 70 av de 111 ungdommene som fikk forskrevet blokkere ved Amsterdam-klinikken mellom 2000 og 2008. De ble vurdert før start av GnRHa og igjen kort før start av hormoner av motsatt kjønn, i gjennomsnitt omtrent to år senere. Målingene omfattet atferds- og følelsesmessige problemer (foreldre- og selvrapportert), depresjon, angst, sinne, generell funksjon vurdert av klinikere, kjønnsdysfori og kroppstilfredshet.
Hva den fant
- Atferds- og følelsesmessige problemer og depressive symptomer sank, og klinikervurdert funksjon ble bedre.
- Andelen ungdommer hvis foreldrerapporterte problemer var i klinisk område, falt fra 44% til 22%.
- Kjønnsdysfori og kroppslig misnøye endret seg ikke. Det gjorde heller ikke angst eller sinne.
- Ingen ungdom stoppet på blokkerne. Alle 70 gikk videre til hormoner av motsatt kjønn.
Forfatterne konkluderte med at pubertetsundertrykkelse «kan betraktes som et verdifullt bidrag» til behandlingen.
Begrensningene
- Ingen sammenligningsgruppe. Forbedringene kan gjenspeile det å bli eldre, den psykologiske støtten hver ungdom fikk, eller regresjon mot gjennomsnittet (folk blir ofte vurdert når lidelsen er høy, så senere skårer ser bedre ut uansett hva som skjer).
- Små og ufullstendige data. For noen mål var resultater bare tilgjengelige for omtrent 41 ungdommer, ifølge reanalysen fra Englands National Institute for Health and Care Excellence (NICE), som vurderte funnene som svært lav sikkerhet (NICE 2020).
- Stort sett normale skårer ved starten. De rapporterte endringene var stort sett forskyvninger innenfor normalområdet.
- Kjerneproblemet ble ikke bedre. Medisinen er ment å lindre lidelse knyttet til kroppen, men målingene av denne lidelsen var uendret.
- Alle pasientene fortsatte. At 100% gikk videre til hormoner, kan leses som et tegn på god seleksjon, eller som et tegn på at den «diagnostiske» pausen ikke fungerte som en pause.
Studien fra 2014: etter hormoner og kirurgi
Hva den gjorde
de Vries et al. 2014, publisert i Pediatrics, fulgte samme kohort til minst ett år etter kirurgi. Deltakerne ble vurdert tre ganger: før blokkere (gjennomsnittsalder 13,6), ved start av hormoner av motsatt kjønn (16,7) og etter kirurgi (20,7). Kirurgi betydde vaginoplastikk for transkvinnene; for transmennene mastektomi og hysterektomi med fjerning av eggstokkene.
Hvem var i det endelige utvalget
Av de 70 ungdommene i studien fra 2011 deltok 55 (22 transkvinner, 33 transmen) i den endelige vurderingen. Artikkelen lister de 15 som ikke deltok:
| Årsak | Antall |
|---|---|
| Ikke ennå ett år etter kirurgi | 6 |
| Medisinsk ikke kvalifisert for kirurgi (for eksempel ukontrollert diabetes, sykelig overvekt) | 3 |
| Nektet å delta | 2 |
| Returnerte ikke spørreskjemaer | 2 |
| Falt ut av behandlingen | 1 |
| Døde etter vaginoplastikk (nekrotiserende fasciitt, en alvorlig vevsinfeksjon) | 1 |
Elleve av de 15 ikke-deltakerne var transkvinner (født som gutter). Komplette data ved alle tre tidspunktene var tilgjengelige for 40 deltakere.
Hva den fant
- Kjønnsdysfori og vansker med kroppsbilde vedvarte gjennom pubertetsundertrykkelsen og «remitterte» etter hormoner og kirurgi.
- Psykologisk funksjon ble gradvis bedre, til andeler av kliniske problemer «ikke til å skille fra utvalg fra den generelle befolkningen».
- Trivsel og livskvalitet ble beskrevet som lik eller bedre enn jevnaldrende nederlandske jevnaldrende.
- Ingen deltaker rapporterte anger, og alle var «svært eller ganske fornøyd» med operasjonene sine.
Forfatterne konkluderte med at protokollen gir kjønnsdysforiske unge «muligheten til å utvikle seg til godt fungerende unge voksne». Sammen med artikkelen fra 2011 ble dette hovedbeviset for protokollen i retningslinjer som Endocrine Societys retningslinje fra 2017 og WPATHs Standards of Care.
Kritikkene
Abbruzzese, Levine og Mason (2023)
I 2023 publiserte E. Abbruzzese fra Society for Evidence-Based Gender Medicine (en gruppe kritisk til ungdomstransisjon), psykiater Stephen Levine og barnelege Julia Mason en detaljert kritikk i Journal of Sex & Marital Therapy (Abbruzzese, Levine & Mason 2023). Det var et svar til Annelou de Vries, som hadde forsvart studiene mot en tidligere artikkel av Levine og kolleger (de Vries 2023).
Forfatterne godtar at studiene viste at hormoner og kirurgi «kan endre ungdommers fenotypiske utseende med suksess». De argumenterer for at studiene ikke viste psykologisk gevinst stor nok til å rettferdiggjøre skadene, «inkludert vissheten om sterilitet». Hovedpoengene deres:
- Seleksjonsbias. Bare ungdom som klarte seg godt nok i hvert trinn, gikk videre og ble talt. De som ikke kunne opereres, ikke responderte eller falt fra, forsvant fra resultatene. Med deres ord rapporterte studiene «utilsiktet bare om sine beste resultater». De bemerker et endelig utvalg på 55, «med nøkkelresultater tilgjengelige for bare 32 personer».
- Skalaen for kjønnsdysfori ble byttet. Utrecht Gender Dysphoria Scale (UGDS) har en mannlig og en kvinnelig versjon med stort sett forskjellige elementer. Før behandling og ved start av hormoner fylte deltakerne ut versjonen for fødselskjønnet. Etter kirurgi fylte de ut versjonen for det identifiserte kjønnet. Artikkelen sier dette selv. Abbruzzese og kolleger argumenterer for at byttet til en skala laget for motsatt kjønn «i praksis garanterte» et fall i skårene, så hovedfunnet om «oppløsning av kjønnsdysfori» er «fullstendig ugyldig».
- Forveksling med terapi. Hver ungdom fikk vedvarende psykologisk støtte, så effektene av medisiner, terapi og modning kan ikke skilles.
- Fysiske skader ikke målt. Studiene vurderte ikke bein, hjerne eller seksuell funksjon, selv om disse risikoene hadde vært nevnt fra starten.
- Morbiditet og mortalitet. Når man teller dødsfallet og pasientene som ikke kunne opereres av medisinske grunner, anslår forfatterne at alvorlig korttidsmorbiditet og -mortalitet «kan være så høy som 6%–7%».
- Dårlig anvendelighet. Etter forfatternes syn er den vanlige presentasjonen i klinikker i dag dysfori som startet etter puberteten, sammen med betydelig psykisk sykdom: «to kliniske presentasjoner som nederlenderne eksplisitt diskvalifiserte». Funnene kan derfor ikke anvendes på dem.
Artikkelen er skrevet av kritikere av ungdomstransisjon og bør leses som et argument, ikke som en nøytral gjennomgang. Men hvert punkt kan kontrolleres mot originalartiklene, og fakta den bygger på (de 55 deltakerne, skalabyttet, dødsfallet, de utelukkede pasientene, seleksjonsreglene) kommer fra de nederlandske forfatternes egen rapportering.
Michael Biggs
Biggs' historie fra 2023 (Biggs 2023) kommer til lignende konklusjoner ad en annen vei. Han argumenterer for at «antallet observasjoner var betydelig færre enn 70», at fallet i kjønnsdysfori «avhang av ikke-sammenlignbare skalaer» (skårer før og etter kom fra forskjellige spørreskjemaer), og at resultatene «utelater én pasient som døde fordi pubertetsundertrykkelse dikterte en mer risikabel vaginoplastikk». Han tilføyer at ingen av de to grunnleggende påstandene noen gang ble testet: undertrykkelse i fire år eller mer ble ikke vist å ikke etterlate varig effekt, og siden nesten alle gikk videre til hormoner, sorterte den «diagnostiske» pausen aldri ut noen. Protokollen ignorerte også sammenhengen mellom dysfori i barndommen og senere homofili, og effekten av undertrykkelse på seksuell utvikling.
Biggs sammenlignet også de nederlandske resultatene med tidlige resultater fra den britiske replikasjonen som Tavistock-klinikken presenterte for sitt eget styre i 2015. Han rapporterte at den nederlandske forbedringen i psykologisk funksjon ikke ble gjentatt i England (Biggs 2020), og pekte på tegn i disse foreløpige dataene på mer selvskading og flere problemer hos jenter (Carmichael et al. 2021). Disse foreløpige dataene ble aldri publisert i et tidsskrift, så de kan ikke kontrolleres uavhengig.
Dødsfallet etter kirurgi
En ung transkvinne i kohorten døde etter kirurgi. Tilfellet ble publisert separat av Amsterdams kirurgiske team (Negenborn et al. 2017). Hun hadde vært blokkert fra tidlig pubertet, så genitalvevet hennes ikke hadde utviklet seg nok for standard penisinversjons-vaginoplastikk. Kirurgene brukte en tarmbit i stedet, en mer kompleks operasjon. Hun utviklet nekrotiserende fasciitt forårsaket av resistente E. coli og døde.
Artikkelen fra 2014 nevner dødsfallet i én setning som grunn til ikke-deltakelse. Kritikere argumenterer for at et dødsfall direkte knyttet til protokollen (tidlig undertrykkelse som førte til en mer risikabel operasjon) burde vært behandlet som et resultat av protokollen, ikke som manglende data. Det samme vevsproblemet rammer andre tidlig blokkerte mannlige personer; se Vaginoplastikk og Seksuell funksjon.
Frafalte og manglende data
De nederlandske forfatterne rapporterte ingen statistiske forskjeller ved baseline mellom de 55 deltakerne og de 15 ikke-deltakerne. Kritikere svarer at ikke-deltakerne er nettopp de personene hvis resultater betyr mest for sikkerheten, og at «ingen forskjell ved baseline» ikke sier noe om hvordan det gikk med dem senere. Det samme problemet går gjennom de senere nederlandske studiene. I beinstudien av van der Loos et al. 2023 deltok bare 75 av 143 kvalifiserte personer (52%). I klinikkens voksenkohort hadde 36% av pasientene sluttet å møte opp etter flere år (Wiepjes et al. 2018).
Detransisjonerte tar ofte opp dette punktet fra egen erfaring. Flere sier at de bare sluttet å gå til klinikken og aldri ville blitt registrert som detransisjonerte.
Jeg snakket aldri med legen ved kjønnsklinikken igjen etter at jeg sluttet med hormoner, så hvordan skulle de i det hele tatt vite at jeg detransisjonerte? —Lurkersquid, detransisjonert kvinne
Jeg signerte også papirer som betyr at jeg er inkludert i en eller annen studie, men jeg er ganske sikker på at de ikke registrerer meg som en detransisjonert person nå. Så jeg er usikker på hvor virkelige disse studiene kan være. Så mange detransisjonerte forsvinner bare fra klinikkene sine fordi de har traumer knyttet til dem og ikke vil tilbake. —ClydeFallon, detransisjonert kvinne
Den britiske replikasjonen: Carmichael et al. (2021)
Tavistocks Gender Identity Development Service (GIDS) i London startet en «Early Intervention Study» i 2011. Den var laget for å replikere den nederlandske tilnærmingen hos 12–15-åringer med alvorlig, vedvarende dysfori, med lignende inngangskriterier: livslang dysfori, psykologisk stabilitet og minst seks måneders vurdering (Carmichael et al. 2021).
| Amsterdam (de Vries et al. 2011) | London (Carmichael et al. 2021) | |
|---|---|---|
| Utvalg | 70 av 111 behandlede, 2000–2008 | 44, startet 2011–2015 |
| Sammenligningsgruppe | Ingen | Ingen |
| Psykologiske problemer | Forbedret | Ingen endring (foreldre og selvrapport) |
| Selvskading | Ikke rapportert separat | Ingen endring i gjennomsnitt |
| Kjønnsdysfori | Ingen endring | Ingen endring |
| Gikk videre til hormoner av motsatt kjønn | 70 av 70 (100%) | 43 av 44 (98%) |
| Data på senere tidspunkter | Omtrent 41–70 avhengig av mål | 24 etter 2 år, 14 etter 3 år |
Forfatterne fant «ingen endringer i psykologisk funksjon, livskvalitet eller grad av kjønnsdysfori». Benmineraltettheten sakket bak jevnaldrende, og bivirkninger som hodepine, hetetokter og tretthet var vanlige. Studien ble ikke publisert i et tidsskrift før i 2021, ti år etter at den begynte; Biggs argumenterer for at forsinkelsen gjenspeilte de skuffende resultatene. En reanalyse i 2024 av de publiserte dataene så på hver enkelt person i stedet for gruppegjennomsnitt. Den fant at 15–34% av ungdommene «ble pålitelig verre», avhengig av mål og tidspunkt (McPherson & Freedman 2024).
Det mest direkte forsøket på å gjenta den nederlandske studien, med lignende seleksjonsregler, reproduserte altså ikke dens psykologiske gevinster. En senere amerikansk studie av 94 ungdommer som begynte på blokkere, fant heller ingen målbar endring i psykisk helse over to år, med 37% av depresjonsdataene manglende ved oppfølging (Olson-Kennedy et al. 2025; se Olson-Kennedy NIH-studien).
Det nederlandske svaret
De nederlandske klinikerne har ikke trukket studiene tilbake. I sitt svar til Levine og kolleger argumenterte de Vries for at kritikerne hadde misforstått forskningen, at senere korttidsstudier også viste forbedret eller stabil psykologisk funksjon og lindring av kjønnsinkongruens, og at nøye evaluering og informert samtykke alltid hadde vært anbefalt (de Vries 2023). Den bredere nederlandske posisjonen, gjentatt av Helse rådet og regjeringen i 2026, er at problemer funnet i utlandet (for eksempel av Cass Review i England) kommer fra klinikker som ikke fulgte den nederlandske modellen, og derfor ikke gjelder for nederlandsk behandling (Helse-, velferds- og sportsdepartementet 2026).
Hvordan klinikker verden over avvek fra kriteriene
Den nederlandske protokollen spredte seg raskt. På de fleste steder ble medisinene og aldersgrensene tatt i bruk, men kvalifiseringsreglene ble lempet eller droppet.
Pasientpopulasjonen endret seg
Fra omtrent 2012 økte henvisningene til ungdomskjønnsklinikker kraftig i mange land, og flertallet skiftet til ungdom av kvinnelig kjønn. Mange hadde ingen dysfori i barndommen og hadde andre psykiske helseproblemer. I Finlands første ungdomskjønnstjeneste var 41 av 47 ungdommer vurdert i 2011–2013 (87%) født kvinnelige, 75% hadde tidligere vært i spesialistpsykiatrisk behandling av andre grunner, og 64% hadde ingen kjønnsdysfori i barndommen som de eller foreldrene kunne huske (Kaltiala-Heino et al. 2015). Dette er de to gruppene – start etter puberteten og betydelige psykiatriske problemer – som de nederlandske kriteriene utelukket. Se Demografisk skifte og Raskt startende kjønnsdysfori.
England
Ved GIDS ble blokkere først bare gitt innenfor Early Intervention Study. Cass Review 2024 fant at blokkere fra 2014, før noen resultater var tilgjengelige, «gikk fra en rent forskningsprotokoll til å være tilgjengelige i rutinemessig klinisk praksis». De ble gitt til en bredere gruppe pasienter som ikke ville ha oppfylt de opprinnelige inngangskriteriene. Gjennomgangen fant også at vurderingen hadde vært inkonsekvent, og at andre forklaringer på lidelsen, som autisme og traumer, ofte ikke ble utforsket. Se Tavistock GIDS og Bell mot Tavistock.
Retningslinjer
- Endocrine Societys retningslinje fra 2017 anbefalte blokkere ved de første tegnene på pubertet. Etter deres egen gradering var evidensen bak hver anbefaling for ungdom av lav eller svært lav kvalitet. Se Endocrine Society.
- WPATH Standards of Care 8 (2022) krever «flere år» med vedvarende lidelse og en grundig vurdering, men stiller ikke krav om at dysforien begynte i tidlig barndom. Det satte ingen minstealder for hormoner eller de fleste operasjoner. Aldersgrenser i et utkast fra 2021 ble fjernet før publisering. Se WPATH.
- Mange amerikanske klinikker beveget seg mot en «bekreftende» modell der den unges uttalte identitet aksepteres i stedet for å utforskes (se Evidensgjennomganger: bekreftelsesmodellen).
Innenfor Nederland
Praksisen endret seg også ved de nederlandske klinikkene. I Leiden (2010–2018) var typisk alder ved start på blokkere 15 for transjenter og 16 for transgutter, sent i puberteten eller etter. Tjue ungdommer ble på blokkere lenger enn planlagt, ofte på grunn av ustabile familiesituasjoner, autisme eller depresjon (Brik et al. 2020). I Amsterdam-kohorten på 720 personer var medianalderen ved start på blokkere 16,0 for dem født kvinnelige (van der Loos et al. 2022). En 20-årsgjennomgang av 1 766 barn og ungdommer i Amsterdam fant en bratt økning i henvisninger, et skifte mot kvinner og økende aldre ved inntak og ved start på blokkere (van der Loos et al. 2023, J Sex Med).
Hva detransisjonerte beskriver
Detransisjonerte som ble behandlet utenfor Nederland, beskriver ofte trinnene som de nederlandske kriteriene skulle sikre som manglende: vurderinger av noen få samtaler, ignorert psykiatrisk historie og foreldre som fikk beskjed om at behandlingen var akutt.
Jeg skulle ønske noen hadde kunnet motbevise påstanden om at pubertetsblokkere ikke er eksperimentelle og har vært brukt konsekvent i tiår. En svært villedende uttalelse, fordi den nederlandske protokollen ikke er fulgt i andre land; den er radikalt endret ved å anvende den på en annen populasjon. Historisk ble den aldri brukt når barn hadde sent startende dysfori i tenårene. —Takeshold, detransisjonert kvinne
Jeg husker at jeg var 16 og gikk til kjønnsklinikken og var så redd for at de skulle gjøre portvakt. Jeg var så bekymret for at de ville bry seg om at jeg bokstavelig talt vitnet i retten mot noen som voldtok meg, hadde en spiseforstyrrelse, hadde en historie med depresjon og selvmordsforsøk, hadde alvorlig livslang angst og panikkanfall — men de brydde seg ikke i det hele tatt om disse tingene. —Admirable_Treacle_97, detransisjonert kvinne
Jeg fikk forskrevet østrogen og pubertetsblokkere da jeg var 16. Bare to timelange avtaler med en psykiater ved Children's Hospital, så fikk jeg grønt lys til å starte hormonbehandling. —Dear-Shift-7636, detransisjonert mann
Disse fortellingene beskriver behandling som brøt de opprinnelige reglene: psykiatrisk ustabilitet, lite utforskning, og i noen tilfeller hormoner som startet sammen med blokkere. Se Psykisk helse og kjønnsdysfori, Traumer og Informert samtykke.
Å bli blokkert ung: fortellinger fra detransisjonerte og transpersoner
Detransisjonerte
Noen detransisjonerte fikk blokkere i tidlig ungdomsalder, nær alderen og pubertetsstadiet protokollen så for seg. Fortellingene deres fokuserer på hvordan beslutningen ble presentert, hva som ikke ble utforsket, og hva som gikk tapt.
En kommentators familie hadde planlagt den nederlandske protokollen ved navn:
Jeg fikk blokkere som 12-åring og begynte på en lav dose testosteron som etterlignet mannlig pubertet. Familien min og jeg hadde planlagt å gjøre den nederlandske protokollen siden jeg var ganske ung. Jeg har svært blandede følelser – i noen tilfeller kan det være verdt det, men det er altfor mange ukjente. Foreldrene mine ville virkelig det beste for meg og fikk bare bekreftende informasjon og ressurser. Nå er jeg en 15 år gammel kvinne med dyp stemme og maskulint ansikt, og jeg valgte nylig å slutte med blokkere og T. Jeg føler meg som et vitenskapelig eksperiment, og jeg venter egentlig bare på å se hva som vil skje med kroppen min. —redactedchicken, /r/detrans-kommentator
Andre beskriver blokkere som det første skrittet på en vei de ble presset til å ta raskt, slik at de ikke skulle gå gjennom sin egen pubertet:
Jeg sosialt transisjonerte da jeg var 10, ble satt på blokkere svært raskt, men begynte på testosteron først da jeg var omtrent 15/16. Opplevelsen min var lik din: de sa jeg skulle handle raskt så jeg ikke gikk gjennom kvinnelig pubertet; det var også et av hovedpunktene som førte meg til å transisjonere videre. Jeg ble bare bekreftet av alle, så som lite barn syntes jeg det var flott, helt til nylig. —Empty_Context222, detransisjonert kvinne
Selv om det var mitt valg og jeg er klar over at jeg er minst delvis ansvarlig for det, er jeg fortsatt så opprørt over at jeg fikk blokkere som 14-åring og testosteroninjeksjoner som 16-åring. Hjernen min var ikke utviklet nok til å forstå fullt ut de (noen ganger irreversible) endringene hormonbehandlingen ville bringe, og hvis terapeutene bare hadde prøvd å gå virkelig i dybden, ville de ha innsett at det jeg forvekslet med kjønnsdysfori faktisk bare var dypt forankret traume og selvhat. —Luzzenz, detransisjonert kvinne
Noen sier de fikk beskjed om at blokkere var harmløse, noe som gir gjenklang av «fullstendig reversibelt»-språket fra forslaget i 1996:
Jeg ville ha pubertetsblokkere da jeg var yngre fordi jeg hørte at de var harmløse og ville hjelpe folk som slet med selvbildet sitt som meg. Jeg fikk aldri høre om noen form for biologisk skade de kunne forårsake. —willow_wind, stiller spørsmål ved egen transstatus
Og noen påpeker at protokollens egen tidsplan, blokkere fra 12 til hormoner ved 16, betyr år med undertrykkelse, ikke en kort pause:
I tillegg ville noen måtte være på blokkere i omtrent 5 år mellom pubertetens start og tidspunktet de er gamle nok til å ta et informert valg om transisjon. Det kan ikke betraktes som et kortvarig forløp. —bigbeard61, desistert mann
Transpersoner
Transpersoner som fikk blokkere tidlig, eller som skulle ønske de hadde fått det, beskriver dem ofte som behandlingen som sparte dem for de mest pinefulle og varige effektene av feil pubertet. I sin sterkeste form sier dette synet at fødsels puberteten selv er irreversibel. Å holde tilbake blokkere er derfor ikke et nøytralt valg, og en ungdom som stopper dem, kan fortsatt gå gjennom sin egen pubertet.
Å gi noen en måte å ikke påføre skaden fra feil pubertet er selve poenget med blokkere. Gi dem muligheten til å bestemme, før de feil hormonene blir tvunget på dem, ikke sant? Hvis du ikke gir noen det de vil, ikke tving dem til å leve gjennom det som godt kan skade dem. —ZoeyKaisar, transkvinne (MTF)
Hvis 13-åringen din opplever lidelse fra puberteten, kan pubertetsblokkere være et trygt, reversibelt alternativ for å gi ham tid til å utforske identiteten sin uten den ekstra stresset ved uønskede fysiske endringer. —Alexzulii, transman (FTM)
Jeg har visst at noe var der siden jeg var 7, men da visste jeg ikke at det å være trans var en ting i det hele tatt. Som et resultat undertrykte jeg meg selv til tidlig tjueårene, og ble traumatisert av et tiår med pubertet. Hvis jeg hadde visst hva det var da, ville jeg ikke ha lidd så mye, og jeg er sikker på at jeg kunne ha overbevist foreldrene mine om å få meg på pubertetsblokkere. —Ok_Delay1124, transkvinne (MTF)
Ikke alle transfortellinger er så entydige. En transmann som fikk blokkere som 11- eller 12-åring, var glad for dem, men sa også at han ikke angret på den delen av kvinnelig pubertet han gikk gjennom:
Jeg forstår dette helt – jeg «angrer» ikke i det hele tatt på kvinnelig pubertet. Jeg gikk ikke gjennom hele, men jeg husker at jeg var begeistret for bryster og sånt, jeg er glad for at jeg kunne få hormonblokkere så tidlig (omtrent 11–12). —MISOSOOUPE, transman (FTM)
Hvor fortellingene møtes og skilles
| Spørsmål | Transfortellinger | Fortellinger fra detransisjonerte |
|---|---|---|
| Hva gjør blokkere? | Forhindrer irreversible endringer av feil pubertet; kjøper tid | Stopper utvikling i et vindu som ikke kommer tilbake; ikke en pause |
| Er tidlig behandling en fordel? | Ja: tidligere betyr mindre lidelse og bedre fysiske resultater senere | Tidlig behandling kom før de kunne forstå hva som ble bestemt, eller utforske andre årsaker |
| Ble risikoene forklart? | Ofte beskrevet som trygge og reversible | Sier ofte at de fikk beskjed om at blokkere var harmløse |
| Hva med «tid til å tenke»? | Tid til å utforske identitet uten lidelse | Tiden ble brukt til å forberede neste skritt, ikke til å stille spørsmål ved det |
Begge grupper beskriver samme behandling, i noen tilfeller i samme aldre, med motsatte resultater. Begge beskriver tidlig ungdom som en tid der beslutninger måtte tas under press. Uenigheten handler om hvilken feil som er verst: å gå gjennom en pubertet du ikke ville ha, eller å gå glipp av en du senere skulle ønske du hadde hatt. De nederlandske studiene kan ikke avgjøre dette, fordi de aldri fulgte en gruppe som ikke fikk blokkere, og de stoppet rundt 20 års alder.
Hva de nederlandske klinikerne har sagt siden
Det nederlandske teamet har forsvart sitt opprinnelige arbeid, men samtidig advart på flere punkter om at det ikke bør anvendes ukritisk på dagens pasienter.
- 2020: «En viss forsiktighet er berettiget.» I en kommentar i Pediatrics bemerket Annelou de Vries at den opprinnelige protokollen krevde «tilstedeværelse av kjønnsdysfori fra tidlig barndom». Hun bemerket at ungdom med historie som startet etter puberteten, i ungdomsårene, «ennå ikke deltok i de tidlige evalueringsstudiene». Hun sa at dette «reiser spørsmålet» om de positive resultatene også gjelder for ungdom som nå «presenterer seg i overveldende stort antall», inkludert eldre «muligens uten barndomshistorie». Hun bemerket at noen sykehistorier beskriver senere presenterende ungdom som til slutt detransisjonerer, og at systematiske studier av stopp etter hormoner eller kirurgi «mangler for tiden» (de Vries 2020).
- 2021: «Vi vet ikke om studiene vi har gjort tidligere, fortsatt kan anvendes på denne tiden.» Thomas Steensma ved Amsterdam-senteret sa til den nederlandske avisen Algemeen Dagblad at «mye flere barn registrerer seg, og også en annen type», med tre ganger så mange registrerte født kvinnelige som født mannlige. Han sa at det fantes lite forskning på blokkere og hormoner hos unge, «og det er derfor det også ses som eksperimentelt». Han kritiserte også klinikker i utlandet for å ha tatt i bruk de nederlandske behandlingene «blindt» uten å forske på egne pasienter (engelsk oversettelse via Voorzij). Noen måneder senere sa han til NRC at det ikke var «bevis» for en hype, og at de nyere kvinnelige pasientene ikke var mer eller mindre kjønnsinkongruente enn tidligere (NRC 2021).
- 2022–2024: forsvar av studiene. De Vries forsvarte funnene fra 2011 og 2014 mot kritikere (de Vries 2023), og teamet står fortsatt bak protokollen. De peker på tidstrenddataene sine, som ikke fant endring i intensiteten av dysfori eller psykologisk funksjon blant Amsterdam-henvisninger fra 2000 til 2016, bortsett fra skiftet i kjønnsforhold.
De to posisjonene kan eksistere side om side: de nederlandske klinikerne holder fast ved at modellen deres virker for pasientene den ble laget for, og at klinikker som lempet på kriteriene, er et separat problem. Noen detransisjonerte leser klinikernes advarsler som en innrømmelse av at evidensen aldri dekket folk som dem.
Forfatterne av de nederlandske studiene begynner å si høyt at det nåværende rent bekreftende systemet ikke støttes av funnene deres på grunn av populasjonsforskjellene, selv om de samme studiene nesten utelukkende brukes til å rettferdiggjøre det. —spare_eye, desistert kvinne
Nyere nederlandske oppfølgingsdata
Fortsatt hormonbruk: van der Loos et al. (2022)
Den største nyere nederlandske studien koblet journalene fra Amsterdam-klinikken til det nasjonale reseptregisteret (van der Loos et al. 2022, Lancet Child & Adolescent Health).
- Hvem: 720 personer (69% født kvinnelige) som begynte på blokkere før 18 og deretter la til hormoner av motsatt kjønn.
- Funn: Ved utgangen av 2018 hadde 704 (98%) en resept på hormoner av motsatt kjønn; 16 hadde ikke.
- Aldre: Medianalder ved start på blokkere var 14,1 for dem født mannlige og 16,0 for dem født kvinnelige. Ved slutten av oppfølgingen var medianalderen bare omtrent 20 og 19.
- Ingen prediktorer: Alder, pubertetsstadium, år for første besøk og fjerning av gonader forutsa ikke stopp.
Forfatterne kalte resultatet betryggende. Begrensningene er betydelige:
- En resept er ikke et mål på nytte. Studien telte en forsikret resept på én dato. Den målte ikke om folk tok medisinene, eller deres trivsel, tilfredshet eller anger.
- Oppfølgingen var kort. I Amsterdams voksenkohort dukket anger opp i gjennomsnitt omtrent 11 år etter start på hormoner, med et område på omtrent 4 til 22 år (Wiepjes et al. 2018). De fleste deltakerne i studien fra 2022 hadde ikke nådd det punktet.
- Gonadektomi tvinger fortsettelse. Folk hvis eggstokker eller testikler er fjernet, trenger et kjønnshormon livet ut for å beskytte beinene. En fortsatt resept viser ikke at de fortsatt støtter transisjonen sin.
- Bare de som nådde hormoner, ble talt. Alle som stoppet etter bare blokkere, ble utelukket.
- Andre data er forskjellige. En amerikansk studie av militære helsejournaler fant at omtrent 3 av 10 hadde sluttet med hormoner innen fire år (Roberts et al. 2022).
Noen transkommentatorer siterer høye fortsettelsesrater som bevis på at ungdom som begynner behandling, sjelden ombestemmer seg. Detransisjonerte som diskuterte studien da den kom, spurte hva de 98% egentlig målte:
I mitt hode ville det største problemet være grunnen til fortsettelse. Fortsatte deltakerne behandlingen på grunn av tilfredshet eller fordi de følte at de måtte fortsette på grunn av utviklingsmessige, sosiale eller medisinske problemer? —OnceBitten8240, detransisjonert kvinne
Å stoppe blokkere
Nederlandske studier rapporterer at svært få ungdommer stopper på blokkere:
- 1,4% av dem som begynte på blokkere i 20-årsgjennomgangen i Amsterdam, stoppet, mest fordi dysforien hadde forsvunnet (van der Loos et al. 2023, J Sex Med).
- 3,5% (5 av 143) i Leiden stoppet fordi de ikke lenger ønsket kjønnsbehandling. Årsakene deres inkluderte å føle seg ikkebinær, bli forelsket og familie- eller personlige problemer (Brik et al. 2020).
Leiden-forfatterne selv skrev at den høye overgangen til hormoner kan gjenspeile kvalifiseringskriterier som velger ungdom som svært sannsynlig vil fortsette, og at studien deres ikke kunne vise om blokkere selv gjør vedvarende mer sannsynlig.
Andre nederlandske resultatstudier
Andre Amsterdam-oppfølginger fant at benmineraltettheten i ryggraden hos dem født mannlige fortsatt var under nivået før behandlingen for alderen etter omtrent 12 års hormoner (van der Loos et al. 2023); at ingen av 29 transkvinner blokkert i tidlig pubertet hadde modne sædceller ved kirurgi (de Nie et al. 2022); og at voksen anger etter gonadektomi var 0,3–0,6%, bare talt som gjenopptak av fødselskjønnshormoner, med 36% av pasientene som ikke lenger møtte (Wiepjes et al. 2018). Disse dekkes på Pubertetsblokkere, Fruktbarhet og Transisjonsanger.
Helse rådets gjennomgang (2026)
Etter to forslag i det nederlandske parlamentet ba helseministeren Helse rådet i Nederland (Gezondheidsraad) om å gjennomgå ungdomskjønnsbehandling. Rådet, publisert 30. juni 2026, dekker blokkere og hormoner av motsatt kjønn for under-18-åringer, men ikke kirurgi (Gezondheidsraad 2026). Hovedkonklusjonene:
- Nederlandsk ungdomskjønnsbehandling er «nøye organisert», med en omfattende utforskningsfase, og passer i det nederlandske juridiske rammeverket.
- Behandlingene oppnår de tilsiktede fysiske effektene. Det er «indikasjoner på en viss forbedring» i mentale resultater, og nåværende data om utilsiktede effekter gir ikke grunn til bekymring.
- Effekter på kognisjon og fruktbarhet er utilstrekkelig forsket, og langtidsdata mangler.
- Nederlandske studier viser at 0% til 3,5% stopper hormoner de startet som mindreårige, og fant ingen anger. Men antallet med anger «kan ikke fastslås ordentlig» på grunn av kort oppfølging og «betydelig frafall» i studiene. Rådet så også tegn på at noen som stopper eller angrer, ikke forteller det til behandlerne sine.
- Internasjonal praksis som viser til den nederlandske protokollen, «er ikke alltid i tråd med» den nåværende nederlandske modellen, og det er uklart om andre land har gitt nok oppmerksomhet til utforskning og psykologisk støtte.
Rådet anbefalte ikke å endre hvordan behandlingen organiseres, med begrunnelsen at det å ikke gjøre noe også kan skade psykisk helse. Det anbefalte mer utforskning av kjønnsspørsmål i allmennpraksis og vanlig psykisk helsevern, klarere regler om diagnose og om vurdering av en ungs samtykkekompetanse, multisenterstudier med oppfølging «godt inn i voksen alder» i utvalg som gjenspeiler nyere henvisninger, og nasjonal standardisert overvåking, dels for å følge stopp, anger og detransisjon. Det anbefalte også forskning på erfaringene og behandlingsbehovene til folk som stopper eller angrer, også utenfor de spesialiserte kjønnssentrene. Den nederlandske regjeringen godtok rådet i oktober 2026 (Helse-, velferds- og sportsdepartementet 2026).
Nederland har dermed tatt en annen vei enn England, Sverige og Finland, som begrenset blokkere etter egne evidensgjennomganger (se Evidensgjennomganger). Det nederlandske rådets egen tekst godtar mange av hullene kritikerne pekte på: ingen langtidsdata, ukjente angerrater, betydelig frafall og pasienter som forlater behandlingen uten å bli talt.
Detransisjonerte som kom tilbake til nederlandske klinikker for hjelp, beskriver et system som ikke hadde forventet dem:
Jeg tok kontakt med en kjønnsterapeut, og jeg måtte forklare henne hvorfor jeg angret på transisjonen min. Heldigvis var kvinnen som var terapeuten min, en virkelig hyggelig kvinne, men det var svært tydelig at hun ikke hadde noen anelse om at anger var en ting. Hun fortalte meg at mindre enn 1% hadde anger, så tilsynelatende var jeg en svært interessant sak for henne. —MoonKitten7, detransisjonert kvinne
Hva dette betyr
- Banebrytende, men begrenset. De nederlandske studiene var de første prospektive dataene om pubertetsundertrykkelse ved dysfori. De var også små, ukontrollerte, fra én klinikk og stoppet rundt 20 års alder. Hovedfunnene er omstridt på kontrollerbare grunnlag: et endret spørreskjema, gevinster som ikke kan skilles fra terapi og modning, og et endelig utvalg som utelukket dem som ikke kunne fullføre løpet, inkludert én pasient som døde.
- Den ene nære replikasjonen mislyktes. Den britiske studien med lignende kriterier fant ingen psykologisk forbedring, og en reanalyse fant at en betydelig minoritet ble verre.
- Kriteriene betydde noe – og ble droppet. Protokollen var laget for tidlig startende, psykologisk stabile, godt støttede ungdommer. Pasientene som drev økningen i henvisninger etter 2012, oppfylte ofte ingen av disse kriteriene, og mange klinikker behandlet dem likevel. De nederlandske klinikerne, Cass Review og Helse rådet har alle bedt om forskning på denne nyere gruppen.
- Fortsettelse er ikke det samme som nytte. Nyere nederlandske data viser at nesten alle som begynner på blokkere, fortsetter til hormoner, og nesten alle får fortsatt forskrevet hormoner rundt 20 års alder. Det viser ikke at de har det bedre, og fanger ikke senere anger eller dem som forlot behandlingen.
- Hva som er ukjent. Ingen studie har fulgt pasienter på den nederlandske protokollen inn i midten av livet for psykisk helse, seksuell funksjon, fruktbarhet, benbrudd eller detransisjon. Ingen studie har sammenlignet dem med lignende ungdommer som ikke fikk blokkere.
Relaterte sider
- Pubertetsblokkere: evidens, trans- og detransperspektiver
- Evidensgjennomganger: Cass Review og ungdomskjønnsmedisin
- Desistens: å forlate en transidentitet før medikalisering
- Tavistock GIDS
- WPATH: filene, undertrykte gjennomganger og skandaler
- Endocrine Societys retningslinje
- Fruktbarhet og transisjon
- Vaginoplastikk
- Demografisk skifte i transidentifikasjon
- Transisjonsanger
- Informert samtykke i kjønnsmedisinen
- Kjønns- og kjønnsidentitetsrett i Europa
Referanser
- Abbruzzese, E., Levine, S. B. & Mason, J. W. (2023). The Myth of "Reliable Research" in Pediatric Gender Medicine: A critical evaluation of the Dutch Studies—and research that has followed. Journal of Sex & Marital Therapy, 49(6). kilde.
- Biggs, M. (2020). Gender Dysphoria and Psychological Functioning in Adolescents Treated with GnRHa: Comparing Dutch and English Prospective Studies. Archives of Sexual Behavior, 49(7), 2231–2236. kilde.
- Biggs, M. (2023). The Dutch Protocol for Juvenile Transsexuals: Origins and Evidence. Journal of Sex & Marital Therapy, 49(4), 348–368. kilde.
- Brik, T. et al. (2020). Trajectories of Adolescents Treated with Gonadotropin-Releasing Hormone Analogues for Gender Dysphoria. Archives of Sexual Behavior. studieside, kilde.
- Carmichael, P. et al. (2021). Short-term outcomes of pubertal suppression in a selected cohort of 12 to 15 year old young people with persistent gender dysphoria in the UK. PLOS ONE. studieside, kilde.
- Cass, H. (2024). Independent review of gender identity services for children and young people: Final report. studieside, kilde.
- Cohen-Kettenis, P. T. & van Goozen, S. H. M. (1998). Pubertal delay as an aid in diagnosis and treatment of a transsexual adolescent. European Child & Adolescent Psychiatry, 7, 246–248. kilde.
- Cohen-Kettenis, P. T., Delemarre-van de Waal, H. A. & Gooren, L. J. G. (2008). The treatment of adolescent transsexuals: changing insights. Journal of Sexual Medicine, 5(8), 1892–1897. kilde.
- Coleman, E. et al. (2022). Standards of Care for the Health of Transgender and Gender Diverse People, Version 8. International Journal of Transgender Health. studieside, kilde.
- de Nie, I. et al. (2022). Histological study on the influence of puberty suppression and hormonal treatment on developing germ cells in transgender women. Human Reproduction. studieside, kilde.
- de Vries, A. L. C. et al. (2011). Puberty suppression in adolescents with gender identity disorder: a prospective follow-up study. Journal of Sexual Medicine. studieside, kilde.
- de Vries, A. L. C., McGuire, J. K., Steensma, T. D., Wagenaar, E. C. F., Doreleijers, T. A. H. & Cohen-Kettenis, P. T. (2014). Young adult psychological outcome after puberty suppression and gender reassignment. Pediatrics, 134(4), 696–704. kilde.
- de Vries, A. L. C. (2020). Challenges in Timing Puberty Suppression for Gender-Nonconforming Adolescents. Pediatrics, 146(4), e2020010611. kilde.
- de Vries, A. L. C. (2023). Ensuring Care for Transgender Adolescents Who Need It: Response to 'Reconsidering Informed Consent for Trans-Identified Children, Adolescents and Young Adults'. Journal of Sex & Marital Therapy, 49(1), 108–114. kilde.
- Delemarre-van de Waal, H. A. & Cohen-Kettenis, P. T. (2006). Clinical management of gender identity disorder in adolescents: a protocol on psychological and paediatric endocrinology aspects. European Journal of Endocrinology, 155(Suppl 1), S131–S137. kilde.
- Gezondheidsraad (Health Council of the Netherlands) (2026). Transgenderzorg voor jongeren (Transgender care for young people). Publication 2026/12. kilde.
- Ministry of Health, Welfare and Sport (2026). Beleidsreactie op advies Transgenderzorg voor jongeren (Government response to the Health Council advice). kilde.
- Gooren, L. & Delemarre-van de Waal, H. (1996). The feasibility of endocrine interventions in juvenile transsexuals. Journal of Psychology & Human Sexuality, 8(4), 69–74. kilde.
- Hembree, W. C. et al. (2017). Endocrine Treatment of Gender-Dysphoric/Gender-Incongruent Persons: An Endocrine Society Clinical Practice Guideline. Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism. studieside, kilde.
- Kaltiala-Heino, R. et al. (2015). Two years of gender identity service for minors: overrepresentation of natal girls with severe problems in adolescent development. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health. studieside, kilde.
- McPherson, S. & Freedman, D. E. P. (2024). Psychological Outcomes of 12–15-Year-Olds with Gender Dysphoria Receiving Pubertal Suppression in the UK: Assessing Reliable and Clinically Significant Change. Journal of Sex & Marital Therapy, 50(3), 315–325. kilde.
- National Institute for Health and Care Excellence (2020). Evidence review: Gonadotrophin releasing hormone analogues for children and adolescents with gender dysphoria. kilde.
- Negenborn, V. L. et al. (2017). Lethal Necrotizing Cellulitis Caused by ESBL-Producing E. Coli after Laparoscopic Intestinal Vaginoplasty. Journal of Pediatric and Adolescent Gynecology, 30(1). kilde.
- NRC (2021). Zijn de zorgen over transjongeren bij de genderpoli terecht? (interview with Thomas Steensma). kilde.
- Olson-Kennedy, J. et al. (2025). Mental and Emotional Health of Youth after 24 months of Gender-Affirming Medical Care Initiated with Pubertal Suppression. medRxiv (preprint). studieside, kilde.
- Roberts, C. M. et al. (2022). Continuation of Gender-affirming Hormones Among Transgender Adolescents and Adults. Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism. studieside, kilde.
- Teteleptal, B. (2021). Interview with Thomas Steensma, Algemeen Dagblad, 27 February 2021 (English translation by Voorzij). kilde.
- van der Loos, M. A. T. C. et al. (2022). Continuation of gender-affirming hormones in transgender people starting puberty suppression in adolescence: a cohort study in the Netherlands. Lancet Child & Adolescent Health. studieside, kilde.
- van der Loos, M. A. T. C. et al. (2023). Children and adolescents in the Amsterdam Cohort of Gender Dysphoria: trends in diagnostic- and treatment trajectories during the first 20 years of the Dutch Protocol. Journal of Sexual Medicine, 20(3), 398–409. kilde.
- van der Loos, M. A. T. C. et al. (2023). Bone Mineral Density in Transgender Adolescents Treated With Puberty Suppression and Subsequent Gender-Affirming Hormones. JAMA Pediatrics. studieside, kilde.
- van der Loos, M. A. T. C. (2024). The Dutch Protocol: Coming of Age (doctoral thesis, Vrije Universiteit Amsterdam). kilde.
- Wiepjes, C. M. et al. (2018). The Amsterdam Cohort of Gender Dysphoria Study (1972–2015): Trends in Prevalence, Treatment, and Regrets. Journal of Sexual Medicine. studieside, kilde.
Sist oppdatert: · 1 visning
Foreslå en artikkel eller en forbedring
Har du sett noe som mangler, er uklart eller feil på denne siden, eller har du en idé til en relatert artikkel? Si fra, så ser vi på det.
Relaterte sider:
- Evidensoversikter: Cass-rapporten og ungdomskjønnsmedisin
Hva Cass-rapporten og nasjonale evidensoversikter i Sverige, Finland, Norge, USA og andre steder fant om kjønnsmedisin for ungdom og detransisjon.
- Kjønnsmedisinens historie: Hirschfeld til i dag
Hvordan kjønnsmedisinen utviklet seg fra Hirschfelds Berlin-institutt til den bekreftende modellen, og hvorfor nyere evidensgjennomganger trakk seg tilbake.
- Kryssekshormoner: virkninger, risiko og stans
Hvordan kryssekshormoner foreskrives, hva de endrer, varige virkninger, all kjent risiko, svak evidens for nytte og hva detransisjonerte rapporterer.
- Iatrogen skade: når kjønnsmedisin forårsaker skade
Iatrogen skade i kjønnsmedisin: skade forårsaket av selve transisjonsinngrepene, mekanismene, evidensdebatten og detrans-beretninger.
- Informert samtykke i kjønnsmedisinen
Hva informert samtykke betyr i kjønnsmedisinen, hvordan detransisjonerte beskriver svikt i samtykket, og hva forskningen viser om risikoinformasjon.
- Skandaler i kjønnsmedisin og varslere
Varslere, tilbakeholdte studier, tilsynsfunn og forlik i kjønnsmedisin for ungdom verden over: hva som ble hevdet, hva som ble bevist og utfall.
- Selvmord og transisjon: fortellingen mot evidensen
Fortellingen «transisjon eller selvmord» mot hva spørreundersøkelser, klinikk- og registerdata viser: psykiatrisk forstyrrelse, smitterisiko og detrans- og transberetninger.
- Overgangskirurgi: inngrep, utfall og anger
Oversikt over overgangskirurgi: hva hvert inngrep fjerner, evidens om komplikasjoner og anger, mindreårige, samtykkeproblemer og detransisjonserfaringer.