Transgender-anger – en nederlandsk dokumentar
Jeg vet tusen prosent sikkert at jeg er en homofil mann. Derfor er det som skjedde med meg en katastrofe. Det hører ikke til meg. Hver dag må jeg komme over det.
Oversikt
Patrick de Veen forteller om veien fra en førstesamtale ved en nederlandsk kjønnsklinikk i 1998 til kjønnsbekreftende kirurgi i 2008, som han nå angrer dypt. Etter å ha oppdaget at journalen hans fra 1999 hadde utelukket transseksualitet – en konklusjon han aldri fikk vite om – forsøkte han å leve som Patricia, men falt ned i en alvorlig depresjon. Han detransisjonerte etter tre år, men lider av kroniske smerter og psykisk pine, og har siden fått tillatelse til eutanasi. Han sier han vet med sikkerhet at han er en homofil mann hvis liv ble ødelagt av operasjonen.
Full videooppsummering
Patrick de Veen ble født som mann og søkte først behandling ved University Medical Center Groningen i 1998. Han avbrøt i 1999 fordi han ikke turte å gå over for omverdenen eller familien. Under en identitetskrise fant han et nettforum der han bare leste jublende fortellinger om livet som transperson, noe som fikk ham til å lure på om han kanskje trengte det også, selv om han bemerker at følelsen ikke hadde vært til stede fra barndommen. I 2006 vendte han tilbake til kjønnsklinikken. Etter tre samtaler med en psykiater fikk han godkjenning til å ta kvinnelige hormoner og startet en real-life-periode der han offentlig framsto som kvinne. Han samlet klær, sko og smykker og så akseptabel ut, men følte seg ulykkelig og redd og gikk sjelden ut. Han fortalte behandleren sin i Groningen at han slet med å framstå som kvinne offentlig, men ifølge ham sa legen at dette ikke var grunn til å stoppe operasjonen. I mars 2008 fikk han et henvisningsbrev som slo fast at han hadde fullført real-life-perioden med hell, og i juni 2008 gjennomgikk han kjønnskorrigerende kirurgi og tok navnet Patricia. Noen måneder etter operasjonen falt han ned i en dyp depresjon. Erkjennelsen av hva som var gjort med ham – og at det aldri kunne reverseres – la seg over ham. Han sier han angrer dypt; det hører ikke til ham. Hver dag må han komme seg over det, og når han dusjer, henger han et håndkle over speilet fordi han ikke tåler å se. År senere fikk han og utleieren hans tak i hans medisinske journal og oppdaget at Groningen-teamet i 1999 hadde slått fast at det ikke forelå transseksualitet, et funn som aldri ble formidlet til ham. Han sier at hvis han hadde visst det, kunne han ha vendt ryggen til tanken og gått hjem. Hans senere psykiater, Gert Bakker, bemerker at Patrick hadde en personlighetsforstyrrelse, avhengighetsproblemer og PTSD, og mener at utilstrekkelig utredning ikke avslørte at hans ønske om å være kvinne var en fantasi eller vrangforestilling snarere enn ekte kjønnsdysfori. Etter tre år som kvinne bestemte Patrick seg for å vende tilbake til livet som mann, foranlediget av neglestylisten sin, som så ham gråte uke etter uke. Men han er ikke fornøyd med dette heller. Han kan aldri bli helt seg selv igjen og lider av sterke, konstante smerter i buken og blæren. Etter år med terapi er det funnet at han lider av håpløs og uutholdelig angst, og han har fått tillatelse til eutanasi. Han sier at han vet med absolutt sikkerhet at han er en homofil mann, og at det som skjedde med ham er en katastrofe.