Den detransisjonerte mannlige opplevelsen
Når det er sosialt akseptabelt å konstant kritisere menn... har de en tendens til å ta sitt eget liv... Menn vil heller identifisere seg ut av manndom eller dø enn å lide under misandri.
Oversikt
Waffling Willow forklarer hvorfor detransisjonerte menn nesten aldri snakker offentlig: radikale og liberale feminister stemplet dem som «perverse», mens transmiljøet mobber dem tilbake til å identifisere seg som kvinner, slik at de står igjen uten støtte. Han hevder at mannehat – fra både feminister og transkvinner – fremstiller det å være mann som uopprettelig ondt, så detransmenn enten re-transisjonerer for å bli akseptert igjen eller tar sitt eget liv.
Full videooppsummering
I «The Detransitioned Male Experience» åpner Waffling Willow – som identifiserer seg som en detransisjonert mann – med å påpeke hvor sjelden menn som ham snakker offentlig om detransisjon. Han sier at de fleste detrans-menn enten forblir tause eller blir mobbet bort fra plattformer, og han vil forklare hvorfor. Han lister fem hovedgrunner: (1) i motsetning til detrans-kvinner blir ikke detrans-menn «revet med» av radikale eller liberale feminister; (2) samfunnet behandler enhver tilbakevending til å leve som mann som en «tilbakevending til ondskap», særlig hvis mannen er hvit; (3) menn mangler kollektive støttenettverk; (4) mannlige hierarkier straffer femininitet; og (5) transkvinner føler seg ofte berettiget til å rette misandri mot detrans-menn. Han advarer om at videoen vil fornærme både transkvinner og feminister, og understreker deretter at «ikke alle» i noen av gruppene oppfører seg slik. Willow hevder at radikale og liberale feminister, sammen med mange kjønns-/gender-kritiske stemmer, møter detrans-menn med anklager om autogynefili og «perversjon», noe som driver dem offline. Detrans-kvinner blir derimot ønsket velkommen som «uskyldige ofre for patriarkatet» og tilbys emosjonell og sosial støtte. Denne forskjellen, mener han, overbeviser mange feminine eller selvhatende menn om at det å forbli – eller re-transisjonere til – en kvinnelig persona er tryggere og mer sosialt belønnet. Han knytter denne dynamikken til bredere kulturell misandri: testosteron fremstilles som et «voldelig rusmiddel», mannlighet likestilles med kriminalitet og rovdyratferd, og gutter læres opp til å se sin egen seksualitet som iboende skadelig. I et slikt miljø kan det å transisjonere fremstå som en flukt både fra feministisk fordømmelse og fra alfa-mann-mobbing. Deretter skisserer han «det mannlige hierarkiet» slik han oppfatter det: maskuline heterofile menn på toppen, deretter mindre macho heterofile menn, maskuline homofile menn, feminine heterofile menn, og til slutt feminine homofile menn. En detrans-mann som har feminisert kroppen sin gjennom hormoner eller kirurgi havner helt nederst, og møter hån fra dominerende menn og mistro fra kvinner. Willow introduserer også begrepet «transmaxing», der selvidentifiserte incels transisjonerer fordi de tror at selv en «stygg kvinne» har bedre seksuelle utsikter enn en «stygg mann». Når noen har gjennomgått genital kirurgi, kan detransisjon føles umulig, noe som enten fører til re-transisjon eller til suicidal fortvilelse. Gjennomgående understreker han at menn blir motarbeidet i å vise sårbarhet, klemme eller danne intime platoniske bånd, mens det å fremstå som kvinne kan gi tilgang til fysisk nærhet og fellesskap. Til slutt beskriver Willow hvordan transkvinner selv noen ganger angriper detrans-menn, ved å projisere egne usikkerheter og forsøke å tie historier som kan undergrave identitetene deres. Han fremstiller disse transkvinnene som «selvhatende», misandriske og desperate etter å hindre detrans-menn i å minne dem om hva de selv kan ende opp som. Det samlede resultatet, konkluderer han, er at detrans-menn enten re-transisjonerer for å gjenvinne støtten fra transmiljøet, eller så «tar de livet sitt», fordi mainstreamkulturen ikke tilbyr noe alternativt tilfluktssted. Han avslutter med å invitere detransisjonerte menn til to Discord-servere som er listet i beskrivelsen – én med blandet kjønn og én kun for menn – i håp om å gi den solidariteten han sier ellers mangler.