My Kid Is Transgender?!
I cut off my breasts at 18, took testosterone for 4 yrs, and now live with a deep voice & facial hair I can’t undo. Kids need love, not scalpels and hormones they’ll regret.
Oversikt
Mikayla Silverthorn, a detransitioned woman who took testosterone from 18 and had chest surgery, speaks to parents whose children say they are trans. She urges calm, curiosity and unconditional love while firmly advising against rushing into hormones or surgery, emphasising that saying “no” to medical transition is not hate if paired with support.
Full videooppsummering
I denne videoen snakker Mikayla Silverthorn—som ble født som kvinne, startet med maskuliniserende hormoner på sin 18-årsdag, levde som transmann i omtrent fire år, og nå har vært tilbakeført i omtrent to og et halvt år—direkte til foreldre hvis barn har erklært at de er transkjønnede. Med bakgrunn i sine egne erfaringer med brystkirurgi og langvarig testosteronbruk (som etterlot henne med dyp røst og ansiktshår), understreker Mikayla at det aller første skrittet er å sikre at barnet føler seg elsket. Hun oppfordrer foreldre til å spørre seg selv om de klemmer barnet, forteller dem at de settes pris på, og aktivt tilbringer tid med dem, og hevder at mange barn søker kjønnsbekreftelse i jakten på kjærlighet og bekreftelse. Når et barn kommer ut, minner Mikayla foreldre på at barnet sannsynligvis er livredd—bekymret for å bli avvist, latterliggjort eller kastet ut—så den første reaksjonen bør være rolig og nysgjerrig, i stedet for eksplosiv. Hun anbefaler å stille forsiktige spørsmål som «Hvor lærte du om å være transkjønn?» og be om å få se videoene eller nettsidene som har påvirket barnet, alt for å forstå hele bildet. Selv om åpenhet oppfordres, er Mikayla like tydelig på at foreldre ikke er forpliktet til å si ja til hvert enkelt steg barnet ber om. Hun uttaler eksplisitt at hun ikke ville støttet et barn som ba om å «fjerne» kroppsdeler eller starte hormoner uten grundig diskusjon, og understreker at hormoner er «alvorlige» og kan påvirke fruktbarheten permanent. På det praktiske planet sier Mikayla at foreldre bør tillate sosial ekspresjon—klær, sminke eller et valgt navn—uten umiddelbare juridiske endringer, og bør insistere på terapi og en ventetid før eventuelle medisinske inngrep. Hun understreker at å si «nei» til hormoner eller operasjoner ikke gjør en forelder hatisk, så lenge nektelsen følges opp med vedvarende kjærlighet og støtte. Selv om et voksent barn senere bestemmer seg for å gjennomgå kjønnsbekreftelse etter å ha flyttet hjemmefra, insisterer Mikayla på at foreldrenes plikt er å fortsette å elske dem, og sammenligner det med å elske et barn som kanskje ender i fengsel: kjærlighet, når den først er gitt, kan ikke bare trekkes tilbake. Til slutt retter hun seg mot foreldre som allerede føler de har «mistet» en sønn eller datter, og anerkjenner sorgen som kan følge med en barns kjønnsbekreftelse, samtidig som hun understreker at kjærlighet forblir det viktigste svaret. Mikayla avslutter med å invitere til klare spørsmål i kommentarfeltet og gjentar sitt sentrale budskap: foreldre kan beskytte barna sine mot irreversible medisinske beslutninger uten å skamme eller forlate dem, og barnets behov for å bli hørt, sett og elsket er viktigst, uavhengig av noens syn på transkjønnede spørsmål.